Arsène Wengers siste kapitler i Arsenal – En lang lesning

En historie om Le Professeurs siste 12 år som Arsenal- sjef.

Mens klubben ridde på tsunamien av suksess etter Invisibles- sesongen i 03/04, og de andre seks troféene Wenger og Arsenal plundret siden hans ansettelse i 1996, satte de ut på et større eventyr da de annonserte at en ny stadion skulle stå klar i 2006. Dette var når Wengers siste tidshalvdel i nord-London begynte.

En tid Wenger selv beskrev som vanskelig.

– Det var, for meg, den største perioden med press mellom 2006 og 2014. Om du sa jeg skulle gjøre det igjen i dag ville sakt ‘nei takk, jeg etterlater det til noen andre’, sa han i mai 2017.

Det er et eventyr om en ny tid, vanskelige valg, suksesser og nederlag, og en overraskende slutt.

En ny tid

I kjølvannet av en dramatisk sesongfinale i 05/06 kampanjen når Arsenal overgikk Tottenham på aller siste dag av sesongen og tok fjerdeplassen foran nesen på deres bitreste rivaler og kunne igjen feire St. Totteringham’s Day, og i tillegg nådde Champions League-finalen men tapte mot Barcelona, skygget en mørk tåke over Gunners og deres nye 60,000- seters slott.

I de følgene ni årene erfarte Arsenal et tørke av sølvtøy som ingen andre i deres historie siden 80-tallet. Å flytte til Emirates stadion kom med en heftig pris også, 4.22mrd kroner var den totale kostnaden. En tåke av skyhøye regninger fra banken blindet alles syn, og for én mann til å guide alle gjennom denne nye usikre tiden.

Foggy Emirates

Wengers tidligere suksesser beviste ham til å være den klare kandidaten til å vise vei. Til og med banken ville ha garantier om at franskmannen skulle bli i Arsenal før de godkjente finansieringen av stadion. I denne tiden, mens store banklån skygget all solskinn over Emirates, konstruerte Arsenal og Le Professeur en modig plan.

Med stadig forsvinnende minner om å løfte troféer bestemte Wenger og Arsenal-styret seg for å betale banken tilbake raskt i stedet for langsomt: For å la solskinnet lyse over gresset på Emirates igjen før enn senere. En primær måte å gjøre det på var gjennom spillersalg.

En beslutning som ville risikere Arsenals resultater på banen, men en avgjørelse som bør applauderes i ettertid. Med en dyr og aldrende tropp, Chelsea som brukte Abramovichs sine penger som om det hadde en utløpsdato og regninger tykke som permer, var tiden moden for en ombygging i Islington. Et ferskt lag som skulle rose en ny state-of-the-art stadion.

Fra 2005 til 2008 dro Patrick Vieira, Robert Pires, Sol Campbell, Ashley Cole, Freddie Ljungberg, Jose Antonio Reyes og vår konge, Thierry Henry, klubben. På toppen av det la Dennis Bergkamp også opp.

Konsekvensen av disse avgangene sammen med begrenset finanser var Wengers nye tilnærming for klubben: Å hurtig utvikle unge talenter til førstelaget ved å kaste dem ut på det dype havet tidlig, i stedet for å gi de tilgjengelige plassene til erfarne seniorspillere. Wenger var alltid liberal med å gi ungdommen sjanser, men den nye robuste finansielle strukturen akselererte ideologien betraktelig. Disse tre årene så debutene til Walcott (17 år), Wilshere (16), Ramsey (17), Song (18), Diaby (19) og Denilson (18). De neste tre årene ga Gibbs (19), Szczesny (20) og Oxlade-Chamerlain (18) sine første kamper på seniornivå. Alle hadde en lang og betydelig rolle i Arsenal.

I denne perioden forlot også Wengers venn David Dein, som hadde en instrumental rolle i å hente franskmannen til klubben, Arsenal-styret. En avgjørelse Wenger slet med i ettertid. Og Stan Kroenke hadde bitt seg fast i klubben etter å ha kjøpt sine første 10% av aksjene i 2007.

Mens klubben jobbet hardt me å krympe tornet av regninger gjennom årene skinte solskinnet mer synlig gjennom tåken for de som betalte lånet, men ikke for dem som fulgte laget uke inn og uke ut fra favorittsetet sitt på Emirates eller i stuen.

Resultatet var at andre klubber som Chelsea og Man United fortsatte å betale heftige summer for spiller mens sjefene i Arsenal pekte til regnskapskontoret sitt. Dette utvidet distansen fra Arsenal til de andre topplagene. Og med det ble sølvtøy utelatt inntil videre, noe som gjorde fansen mer og mer tørste. Heldigvis så nådde ikke solskinnet fansen under tåken for dem til å kreve et middel for tørsten sin, og for fullt vise sin misnøye. Enda.

“Kanskje Wengers mest undervurderte prestasjon”

Siden Wengers menn flyttet til Emirates i 2006 vant ikke klubben noen cup-troféer, og samlet fem tredje- eller fjerde- plasser i ligaen i deres første fem år i sitt nye bosted. Det var enda en mørk tåke over Arsenal, men dens fordampning eskalerte seg i 2011. Solskinnet nådde gresset igjen for første gang da Arsenal slo et av fotballhistoriens beste fotballag, nemlig Guardiolas Barcelona 2-1 på hjemmebane.

I 2011 ble Kroenke eier i Arsenal etter å ha samlet 62.89% av de totale aksjene etter kjøp av Danny Fiszman og Lady Nina Bracewell-Smiths andeler i klubben. Enda et stort steg i Arsenals historie, men lite forandret seg på banen.

De to påfølgende sesongene, mens planen om betale banken fortløpende fortsatte, profiterte Arsenal £21m fra spillersalg. Mange av Wengers best utviklede spillere forlot klubben, inkludert Fabregas, Nasri, Clichy, van Persie og Song. De ble erstattet med Arteta, Gervinho, gode- gamle Andre Santos, Podolski og Santi Cazorla.

I kontrast var Man Citys netto-forbruk i den samme perioden £71m, Man Uniteds var £102m mens Chelsea splasha ut £134m.

Det var samme prosedyre av å selge stort og investere smått. Det er kanskje i denne perioden at Wengers beste og mest undervurderte prestasjon oppsto. Han styrte Arsenal inn i Champions League-varmen på tross av økonomiske begrensninger og ofte et legekontor fullt av pasienter, mens andre topplag brukte opptil syv ganger mer penger på nye spillere. Gunners sin plan om å betale banklånet raskt ville ikke fungert i nærheten like effektivt uten den øverste europeiske turneringen på kalenderen. Alt ble også vanskeligere etter den arabiske opprettelsen i Man City i 2008, som la til enda et topplag i serien.

AW shadow

(Foto: Stuart MacFarlane)

Til tross for alt dette grodde bare misnøyen hos Arsenal-fansen. En tid som virkelig beviste at det å leve opp til gamle forventninger og konsistente resultater på banen er det eneste som teller, og at tålmodighet er mangelvare hos tørste fotballfans.

2014: “The Promised Land”

Den mørke tåken av finansielle begrensninger forduftet for fullt i 2014. Arsenal kunne endelig frigjøre seg selv fra deres lange kommersielle avtaler med Nike og Emirates, som var under standaren til andre topplag, og forhandle til seg nye og mer lukrative kontrakter. Et år Jeremy Wilson fra The Telegraph kalte “The Promised Land” for Gunners. Arsenal forhandlet i land en bedre avtale med stadionsponsor Emirates og prutet, på den tiden, den mest lukrative avtalen i britisk fotball da Puma fikk plass over det høyre brystet i stedet for Nike.

Og de gode nyhetene fortsatte da Arsenal endelig vant et trofé for første gang siden Vieira smadra inn det siste straffe i FA cupfinalen mot Man United i 2005. Det hadde tatt ni lange år da Arsenal slo Hull etter å ligge under 2-0 etter åtte minutter i en ukomfortabelt katartisk 3-2 overtids-seier i FA cupfinalen på sluttstreken av 13/14-sesongen.

AW FA CUP

(Foto: Kristy Wigglesworth / AP)

Endelig økonomisk konkurransedyktige igjen så knuste Arsenal den totale overgangsrekorden sin da de brukte £107m (den forrige summen var £59m) på Alexis, Welbeck, Chambers, Debuchy, Ospina og Gabriel, mens bare Vermaelen, Sagna og Djourou forlot klubben for £25m i løpet av 2014-sommeren.

Gunners fortsatte den nylige suksessen og flyttet plass til enda mer sølvtøy i troféhyllen neste år. Denne gangen feiet de Aston Villa til sides i en enkel 4-0 seier, igjen i FA cupen.

Mange trodde med sølvtøy på siste dag i enhver av de to siste sesongene, etter nesten et tiår med mediokre resultater, ville være enden på Wengers regjering i Arsenal. På mange måter så burde denne historien ende her. Men det gjør den ikke.

The Promised Land levde virkelig opp til navnet sitt. Arsenal var ikke blant de aller største kundene på overgangsmarkedet, men de var endelig i nærheten av de andre topplagene, og nøyt omsider smaken av sølvtøy igjen.

2014-2016: Det som går opp må komme ned igjen

Retningslinjen pekte opp for Gunners. Alexis var en øyeblikkelig suksess i sin debutsesong med 37 målpoeng på 52 kamper. Arsenal vant troféer igjen og brukte penger som de andre lagene.

Men, antallet Wenger- kritikere minken ikke signifikant av den grunn. De gikk inn i stille dvale i stedet, enda med fundamental vantro mot manageren: “Hans ‘gammeldagse’ tenkemåte, hans taktikk og hans manglende evne til å vinne de største kampene mot de beste langene. Slik blir det ikke liga-trofè av.”

Like spennende som 14/15-sesongen var, så var 15/16-året frustrerende. Arsenal fulgte opp rekordåret uten å signere noen utespillere, selv om midtbanen og spiss-plassen så ukomplett ut. Gunners kjøpte inn Cech for £13m og senere Elneny i januar for £11m. Det var et år når, utrolig nok, Chelsea, Man United, Liverpool og Man City alle under presterte. Et perfekt tidspunkt for Arsenal til å gripe tak i ligaen og bli kronet konger av England igjen, for første gang siden The Invinsibles i 2004.

15/16-sesongen så Arsenal lede sesongen ved nyttår, slite i starten av den notorisk vanskelige perioden i starten av andre halvdel av sesongen, til å gjenopprette juleformen og slå ligaleder Leicester fra en Welbeck- header med sekunder igjen å spille. Uheldigvis var klimakset av feiringene den dagen for tidlig, for Arsenal vant kun fem av de siste 12 kampene i ettertid. Arsenal endte på annenplass, ti poeng bak Leicester.

Den samlende skuffelsen av å tape den første nære tittelkampen siden fire-poengstapet til Man United i 2008 mot et mye mindre lag, ikke kjøpe noen erkjente utespillere i økonomisk grønne tider, hellet av flere under presterende rivaler og å bli slått ut av Champions Leagues siste 16 for sjette år på rad gravde opp hele hæren i Wengers motsetning, senere kalt Wenger Out Brigade. Resultatet var en fanbase revet i to som et vått ark.

AW PROTEST IMAGE

(Wenger Out protest etter Arsenal tapte 10-2 i aggregat mot Bayern München)

Men kanskje Wengers største underskudd var hans manglende evne til å gjenoppfinne Arsenal taktisk igjen. Arsenal var kjente for brutal angrepsfotball i Henry/Vieira tiden, vakker pasningsfotball under Fabregas sitt ansvar, men, når raske pasninger ikke var nok og motstanderen ble smartere og rikere fant ikke Wenger riktig sti å lede klubben på lengre for første gang, etter en årrekke med over prestasjoner i vanskelige økonomiske tider med topp fire plasseringer. Når The Promised Land ankom og tåken forduftet fra Emirates hadde Le Professeur gått tom for idéer.

Arsenal var i taktisk limbo. Mens de slet med å finne sin nye identitet ved å spilte en grå, ineffektiv strategi som virket satt på “standard”, skrudde de andre topplagene den opp på “ekstrem”. Resultatet ble ikke akkurat kjedelig fotball men ikke spennende heller, men det var aldri godt nok til å vinne de største troféene. Wengers taktiske kunnskaper ble avslørt som mindreverdig til hans skarpeste rivaler, i en fotballverden som virket til å ha gått han forbi. Dette var et definerende tidspunkt for fansen: “Han har alle ressursene til å nå toppen, men til syvende sist så når vi ikke opp.”

Styret løsnet pengekranen igjen og Arsenals netto forbruk på nye spillere var £87m gjennom 16/17-sesongen. Xhaka, Mustafi, Perez og Holding ankom klubben til supporternes første fornøyelse. I tillegg var stallen stor og sterk med Alexis og Özil i sin beste alder, det var mer senioritet i laget ettersom Wenger hadde etterlatt sitt gamle prosjekt om å fostre unge talenter til førstelaget, og til sist, hva de fleste Arsenal-fans føler på starten av hver sesong: Håp og begeistring, selv om det sjeldent varte lenge etter fanbasen var så splittet og nådde nye ekstremer hvert år.

Wenger implementerte ingen nye idéer i taktikkboka si. Arsenals identitetskrise vokste mens andre topplag sementerte sine. Når 16/17-sesongen konkluderte, plasserte Gunners seg utenfor topp fire for første gang siden Wengers ansettelse. Et sjokk som helte bensin på bålet som Wenger Out Brigade allerede hadde fyrt opp. Flammene nådde nye høyder når franskmannen ble belønnet med ny to-års forlengelse etter sesongen. Krigssonen som er sosiale medier ble bombadert med ikke-slukkbare diskusjoner. Ett populært sitat som kom ut fra Wenger Out siden var Harvey Dents berømte ordtak: “You either die a hero or live long enough to see yourself become the villain.”

Catalyst for change: Begynnelsen på slutten

Etter den skuffende 16/17-sesongen, og bare dager etter Wenger hadde signert sin nye kontrakt, forsikret Arsenal CEO Ivan Gazidis supporterene om store forandringer i klubben. Ingen visste hva det betydde, men med etterpåklokskap er det klart: Dette var begynnelsen på slutten for Wengers tid som Arsenal-sjef.

Gazidis

(Wenger og Gazidis)

Sammen med styret ansatte Gazidis Darren Burgess som sjef for sportslige prestasjoner, Huss Fahmy som ny kontraktsforhandler og Jens Lehmann som førstelagstrener.

Dette forvirret bare fanskaren. “Dette kan vell ikke være Gazidis sitt mesterverk?” Nei, det var det virkelig ikke.

Mot slutten av 2017 ankom også Sven Mislintat og Raul Sanllehi som respektive sjef for rekruttering og fotballdirektør hos klubben. Ansettelsene av den tidligere Dortmund speideren og den foregående Barcelona direktøren klarifiserte Gazidis sin agenda: Arsenal forberedte seg på en fremtid uten Wenger ved roret, og at hans seneste kontraktsforlengelse var for å gi klubben tid til å fasilitere et nytt system. Et system i hvor den nye manageren kan være fri for alt ekstra-ansvaret Wenger hadde samlet over 22 år som sjef.

Store spillerforandringer var også del av Gazidis sitt “Catalyst for change”. I sommeren av 2017 kvittet Arsenal seg med kjente spillere i platå som Walcott, Oxlade-Chamberlain, Gibbs og Coquelin. Senere, i et hektisk januar-vindu, fulgte Giroud veien ut til Chelsea og Alexis, med seks måneder igjen på kontrakten, ble solgt til Man United for prisen av en Mkhitaryan. Klubben slo også overgangsrekorden i begge sommer- og vinter-vinduene når de kjøpte Lacazette for £48m og Aubameyang for £57m. I tillegg ble Mertesacker annonsert som ny manager for akademiet etter sesongen. Alt i løpet av én sesong.

Mange deler av Arsenal-kroppen beveget seg samtidig. Til slutt var det eneste positive resultatet ute på banen å nå semifinalen i Europa League mot Atletico Madrid. Prestasjonen i ligaen var enda verre enn fjorårets femteplass, da Gunners tok sjetteplassen denne gang.

Mer og mer fans holdt seg hjemme fra Emirates gjennom andre halvdel av 17/18-sesongen. Supportere hadde i større grad grodd seg frustrerte av å aldri nå opp til toppen over det siste tiåret, og på våren av 2018 utviklet frustrasjonen til apati. Til tross for at speakeren på Emirates annonserte en full stadion hver uke var sannheten at rundt 15,000 seter sto tomme. Folk ga opp håp. Og eier Kroenke følte presset av en uinteressert fanbase for første gang.

Katalysten – og ‘au revoir’ overalt

På 20. april 2018 annonserte Gazidis at klubben hadde kommet til en gjensidig avtale med Wenger om å avslutte samarbeidet etter nesten 22 fulle år. Nyheten ble solgt som at Wenger forlot Arsenal med et oppfordrende hvisk i øre fra Gazidis, men med tanke på hans respekt for å se ut kontraktene sine (han hadde ett år igjen), at han sa han enda var sulten på å trene lag, hans betingelsesløse kjærlighet for klubben og mulighetene hans til å dra på bedre vilkår tidligere insinuerer at han mer sannsynligvis ble dyttet ut døra.

Med syv kamper igjen av sesongen gikk Wenger på en avskjedsturné og mottok fine gester av respekt for sitt totale bidrag til Arsenal, Premier League og fotballverdenen hvor enn han gikk. Han kunne avslutte sin regjering i klubben med en gave selv: Å vinne Europa League. Det var Arsenal og Wengers siste sjanse til å vinne tilbake en plass i Champions League. Uheldigvis tapte Gunners 2-1 mot Atletico, mye en konsekvens av alltids-konsistente Koscielny og hans tragiske tabbe på Emirates. Koscielnys stagnerende form som en eldre spiller og hans feil som resulterte i Atleticos bortemål illustrerte Wengers fall fra skyene med stor likhet: En vakker ting varer ikke evig.


Twitter: AFCandersen

Også: Mitt intervju og profil av James “Gunnerblog” McNicholas

Takk og farvel, Arsène Wenger

Dagen kom. Diskusjonen som har skygget over fotballen på banen og til tider revet fanbasen sakte med sikkert i to, som et ark rett ned midten, er over.

Etter 22 år med kanon- emblemet på brystet, gjennom mørke og lyse tider, forsvinner en legende fra klubben.

Wenger er en mann som elsker Arsenal så mye han ikke kunne tenke seg å trene noe annet lag. Ikke engang Real Madrid eller Paris Saint-Germain. En mann som aldri ga opp. En mann som alltid stod foran spillerene sine når kulene fløy. En mann som har gitt oss minner for livet, saftige drømmer og mareritt. Det kan lett sies at å være Arsenal- fan aldri har vært kjedelig.

Et gammelt tre som har grodd røttene sine langt inn i jorden skal nå rives ned. De lange røttene etterlater selvfølgelig store tomrom. Tomrom Gazidis og resten av Arsenal- styret forutså forrige sommer og til store grader fylte med å hente en ny mann til å finne signeringer i Sven Mislintat, og en mann som skal se til å fullføre disse overgangene og opprettholde Arsenals relevans mellom klubbene rundt omkring i verden i Raul Sanllehi.

En må håpe at oppsigelsen fra Wenger ikke kommer som et for stort sjokk på styret, som nå må finne en tilstrekkelig erstatter for franskmannen. Det positive med at Wenger sier i fra såpass tidlig, med fem ligakamper og ikke minst to viktige oppgjør mot Atletico Madrid i Europa League igjen å spille, er at styret får tid til å identifisere kandidatene til å ta over og gjøre en anstendig evaluering av dem før sommeren. En jobb det har blitt spekulert Sanllehi har sett til siden han ankom klubben.

Forhåpentligvis gir dette spillerene et ekstra boost inn i sluttfasen av sesongen, for Wenger fortjener ikke mindre enn det hvertfall.

Med tanke på Gazidis og co sine rekrutteringer i personalet i fjor sommer, resultatene på banen og fansens apati er det logisk at en ny kontrakt fra Arsenal i 2019 aldri ville realiseres for Wenger. Med eller uten Europa League- trofeet så så det mørkt ut for franskmannen.

Heldigvis er han smart nok til å forstå at klubben kommer først, og at klubben synker sakte med sikkert ved hans hender. Wenger har ofte sakt at om han ikke kan gjøre jobben lenger, så vil han gi seg. Mange satt spørsmålstegn rundt hans integritet og ærlighet rundt dette, siden mulighetene til å si farvel har vært mange og gode, men til slutt holdt han ordet sitt.

Etter to påfølgende sesonger med åpenbar avstigning, hvor Wenger eksperimenterte med systemer med to og tre midtstoppere, knuste overgangsrekorder, men så seg til slutt slått av de samme konkurrentene igjen, forstod han nok at hans tid i Arsenal var over.

Uansett om du er Wenger inn eller Wenger ut, så sitter du med en rar følelse i magen i dag. Arsenal- skuta kommer snart til å seile inn i ukjent farvann uten mannen vi har sett til i 22 år ved roret, mens et nytt spennende eventyr nærmer oss i horisonten.

Statuen vil snart stå klar, ikke lenge etter Wenger går ut Emirateses dører med hodet løftet høyt.

Hvor ofte talentene våre bør spille for førstelaget denne sesongen og hvorfor det er vanskelig men mulig

Med åtte kamper igjen i Premier League sesongen er Arsenals eneste bekymring i ligaen å ikke la Burnley overstige oss (som er en ganske trist tanke), som følger oss fem poeng bak.

The Gunners sine gjenstående kamper er samarbeidsvillige i at de tre vanskeligste kampene igjen består av Manchester United borte, Burnley hjemme og Leicester borte.

Nå som vi ikke har noe annet å spille for må Europa League være vårt hoved- fokus og vårt eneste fokus for resten av sesongen. Omstendighetene lager vei for oss til å virkelig omfavne spiller som Reiss Nelson, Eddie Nketiah, Matt Macey, Joe Willock, Vlad Dragormir og Konstantinos Mavropanos. Men det er ikke så lett.

Arsenals U23- lag er godt inne i tittelløpet i deres liga, og om de vinner sine siste fire kamper så sikrer de seieren foran Leicester og Liverpool.

Screen Shot 2018-03-14 at 16.45.22

(Bilde skjært fra Arsenal.com)

Så spørsmålet er: Øker Arsène Wenger spilletiden deres på førstelaget for å hvile våre viktigste spillere til Europa League, eller prioriterer han U23- lagets tittel aspirasjoner?

Der er argumenter for begge. Men med tanke på at Wenger har tillatt Nelson og Nketiah å spille i nesten alle U23- lagets viktigste kamper, og at det å vinne ligaen er en fantastisk opplevelse for talentene våre og at det vil sannsynligvis hjelpe vår fremtidige rekrutteringsevne, så er det rimelig å anta at han vil gjøre det nå også.

Du tenker kanskje at spillere som Nelson og Nketiah kan spille for både førstelaget og U23. Til en viss grad ja. Jeg er sikker på at de vil få noen minutter fra benken for å hvile våre beste spillere i de travleste periodene før og etter en Europa League- kamp. Men, hvis du ser på kalenderen til begge lagene så ser du hvor uproduktivt det hele er satt opp angående utvikling av akademispillere, og hvor vanskelig det er å finne spilletid til talentene våre.

Her er et sammendrag av våre gjenstående kamper for A-laget og U23- laget.

(Xer markerer hvilke kamper talentene våre bør starte, ikke komme inn fra benken)

Screen Shot 2018-03-14 at 16.43.16

Heldigvis så konkluderer U23 sesongen 20. april, mens det enda er opp til fem Premier League kamper igjen å spille. Det er i denne perioden våre talenter bør bli benyttes av.

Fra slutten av U23 sesongen (forhåpentligvis som vinnere) spiller førstelaget mot West Ham hjemme, United borte, Burnley hjemme, Huddersfield borte og Leicester borte (som har blitt flyttet).

Gjennom disse kampene bør Nelson bli ustanselig brukt. Nketiah bør få mer spilletid også, men det blir vanskeligere siden vi har Aubameyang som ikke kan spille i Europa League. Førstelagsspilleren som må gi plass er Welbeck.

Med Lacazette og Aubameyang på lange kontrakter (og er myye bedre) og Welbecks dårlige form denne sesongen og flere skadeproblemer, så bør hans fremtid i klubben bli seriøst vurdert i sommer. På dette tidspunktet er det ingen grunn til å starte han foran Nelson eller Nketiah, eller noen som helst andre fra U23- laget for å være ærlig…

Jeg ville også likt å se Wenger introdusere Mavropanos til førstelaget. Med tanke på at Mertesacker er ferdig og de turbulente prestasjonene fra midtstopperen våre denne sesongen, er nå tiden moden for å se om den greske 20- åringen kan være en ressurs for vår 2018/19 kampanje. Før sommervinduet åpner.

Gjennom det samme argumentet bør Wenger teste Macey, som jeg synes virket solid i de få kampene han har spilt for førstelaget. Cech har satt et spørsmålstegn bak sitt navn denne sesongen og Ospina bør rett og slett ikke være vårt førstevalg for fremtiden. Cechs kontrakt utløper også etter neste sesong, så om Macey imponerer før sesongen ender nå kan vi muligens bruke dem begge neste sesong og omevaluere igjen da.

På denne måten kan vi bruke pengene vi kanskje tenkte å bruke på keeper i sommer på andre viktige posisjoner som midtstopper, noen Bellerin kan kjempe mot på høyreback, ving og muligens en defensiv midtbanespiller.

Det er urealistisk å tro at vi oppgraderer i alle disse posisjonene i sommer, så om vi kan krysse av keeperplassen nå er det bare positivt.

Timingen stemmer virkelig for Arsenal til å teste talentene våre og putte dem fremst på scenen og se hvem som kan overkomme obstruksjonene for å være en del av førstelaget neste sesong og hvem som bør bli lånt ut, solgt eller forbli på U23- laget en til sesong.

Hvis ikke nå, når da? Hvis det feiler så er vi enda på sjetteplass.


Twitter: AFCandersen

Arsenals sjanser mot AC Milan, og kan vi vinne Europa League?

Tapene i Carabao Cup- finalen mot Manchester City og borte mot Brighton i Premier League tvingte Arsenals sesong i knestående med en kniv opp til ryggen, og Europa League som vår eneste frelser.

Selv om de siste resultatene ikke bringer noen glede, bringer det klarhet. Arsenal har bare Europa League å fokusere på resten av sesongen, mens vi sitter trygt på sjetteplass uten realistisk håp om å klatre på tabellen eller falle ned.

Lag-mot-Lag

Både Arsenal og den italienske giganten har opplevd spesielle sesonger så langt.

Arsenal halter ut av en våre verste former på tiår etter vi har tapt fire kamper på rad hvor vi bare har scoret to mål og sluppet inn 10, mens vi går gjennom vår aller verste sesong under Arsène Wenger.

AC Milan hadde en lovende start på sesongen etter de knuste sine tidligere overgangsrekorder forrige sommer. Men, resultatene snudde i oktober og november, og da- manager Vincenzo Montella fikk sparken. Gennaro Gattuso tok styringen og, selv om starten på hans regime va sjanglete, har surfet på en tsunami av suksess i det siste.

AC Milan har ikke tapt i de siste 13 kampene og bare sluppet inn fire mål (ingen i de siste seks kampene).

Arsenal vil være uten begge våre beste spisser Lacazette og Aubameyang men også Monreal, og Bellerin som lider med en kneskade.

I motsetning så kan AC Milan glede seg over ingen skader til viktige spillere.

Analysere AC Milan

(Det er et par gode videoer om Gattusos Milan- taktikk på YouTube. Hvis du vil studere den mer før eller etter min korte analyse så finner du den her.

Arsenal og Milans måte å spille på og mentalitet burde by på en underholdene kamp. Og Arsenal har sjans til å vinne så lenge vi spiller den riktige formasjonen og ikke blir for stillestående i pasningsspillet vårt, som har vært et stort problem i det siste.

Gattuso bruker en 4-3-3 formasjon, men det er et veldig fleksibelt system som forandrer seg fra forsvar til ballbessitelse til angrep.

I forsvar så spiller Milan et 4-1-4-1 system hvor to spillere vanligvis presser aggressivt mens resten holder formasjonen i takt.

Screen Shot 2018-03-07 at 18.50.36

Deres intense press, og riskene midtbanespilleren tar med og uten ball, etterlater rom mellom linjene som Arsenal burde utnytte.

Raske pasninger til Özil og Mhkitaryan bak Milan midtbanen for a lage 2mot1 situasjoner mot deres nummer 6 er det beste alternativet for Arsenal i angrep. Welbeck må også være skarpere enn han har vært på lenge, hele tiden gå på løp og holde forsvarsrekken deres tilbake.

Med ballen er Milan tålmodige mens de holder på ballen og tar et bredt standpunkt, og ofte flytter ballen fra side til side hvis de er under press. På grunn av dette så burde Arsenal spille med vingbacker (tre midtstopper- systemet) for å kontre deres stil og ikke bli løpt i senk på kantene.

Mens de angriper så utnytter de deres veldig offensive backer, som ofte resulterer i angrep som ender i innlegg. Igjen, Arsenal kan kontre dette me tre midtstoppere som markerer spillere og klarerer innlegg, og vingbacker som utfordrer motstanderens backer før de blir farlige.

Deres offensive backer åpner muligheter for Arsenal til å kontre i rommene de etterlater seg. Med tanke på at dette er en vanskelig bortekamp i en to- kamps utslagsrunde så burde vi sette vår mentalitet tilsvarende – kontringer.

Arsenals startoppstilling

I å gjenkjenne Arsenals skader og at Aubameyang ikke er kvalifisert til å spille ville jeg likt å se Arsenal starte slikt i kveld:

Screen Shot 2018-03-08 at 12.47.08

  • En allsidig og en rask vingback til å håndtere Milans backer.
  • Chambers over Holding (borte på San Siri) på grunn av litt mer erfaring.
  • Angripstenkende og sterke pasningspillere i Xhaka og Ramsey.
  • Våre mest kreative og tekniske spillere som angripende midtbanespillere.
  • Welbeck for vi har ingen andre…

Hva laget har sakt

Welbeck vil at Arsenal skal vise guts mot Milan.

“We’re professional footballers & we know what we’ve done to get to this stage. I think the minimum requirement is to stand & fight in every single area of the pitch, we know that our quality will shine through in the end.” – Welbeck

Wenger foreslo lagspill og kynisme er viktig.

“For us, it will be important for us to stay focused. We know we have two games to qualify for the next round, so we need to be together and defend very well because they have a lot of quality up front.” – Wenger

Sier de riktige tingene her.

“[We need] to fix reachable targets,” he said. “Be practical, pragmatic – focus on what you can do better and analyse well what you didn’t do well and not be scared too much about the consequences of a bad result.

“Focus on defending better, playing quicker and doing more things together. Reachable targets to improve the team.” – Wenger

Kan Arsenal vinne Europa League?

Uheldigvis så var det bare Napoli så røyk ut i forrige runde av de beste lagene.

I tillegg så trakk alle de andre topplagene, utenom Arsenal og Milan, svakere motstandere.

Om Arsenal slår ut Milan kan kvartfinalene bestå av: Arsenal, Atletico, Dortmund, Lyon, Lazio, RB Leipzig, Sporting Lisboa og Marseille/Ath. Bilbao. Ikke lett.

Med tanke på vår form i det siste og vår underpar prestasjoner gjennom sesongen, og lagene vi må slå for å vinne, så er ikke Arsenal favoritter lengre.

Arsenals statistikk mot andre topp seks lag i Premier League hjelper ikke heller: V2 U5 T6.

Jag tror over to kamper så slår definitivt Atletico og Dortmund oss ut. Og Lyon og RB Leipzig er vansklige lag vi kanskje klarer å overkomme.

Men med gunstige trekninger i kvart- og semifinalene kan vi vinne trofeet om disse resultatene bygger mye behøvig momentum, spesielt hvis Lacazette kommer tilbake upåvirket av hans trøblete siste par måneder (han skal være klar til en potensiell kvartfinale).

Konlusjon

Jeg tror ikke de siste resultatene er like viktig som taktikken som blir brukt, og det er vell alltid tilfelle egentlig.

Men for Arsenals skal få et positivt resultat på San Siro må vi tilpasse oss Milan og ikke stole for mye på våre fundamentale strategier og instrukser.

Formasjonen og noe av taktikken vi brukte mot City er greie fokuspunkt, men trenger seriøse justeringer.

Et godt resultat for Arsenal er selvfølgelig vinn. Et mer realistisk resultat er i området av uavgjort eller et ett måls- tap, 1-1 eller 1-2. Men om Wengers menn klaffer bedre enn på lenge så kan vi vinne.

Arsenal må prøve å score et bortemål, for Milan kommer til å score og vi har ikke vært gode nok i det siste til å tro at vi kan slå de med to eller flere mål, selv hjemme.

Mye er i mot Arsenal. Forhåpentligvis setter spillerne pris på anledningen og knipen klubben er i for tiden, og som konsekvens forbedrer formen vår dramatisk. Hvis ikke så ryker vi ut.